I BEGYNNELSEN Poesi 2005 – Ark 12 * Sigve Lauvaas

Foto-ill.

REISEN

Jeg våkner. Toget har stoppet.

Toget har sluttet å gå.

Den vislende lyden er borte i natten.

Jeg ser måne og stjerner,

Og noen hus.

Jeg reiser, og våkner i skogen, på fjellet.

Toget går mot sitt utvalgte mål.

Stasjoner, møteplasser svirrer i natten.

En sovekupé kan bli dyr.

Jeg reiser på tredje klasse

Og tenker på Gud.

Men, det er umulig å lese.

De snorker og ler. Noen sover iblant.

Jeg toger mot nord med uhyggelig fart,

Men ser nesten ingen ting.

Det humper og går.

Reisen er lang som et eventyr.

Klokkene ringer og tikker.

En dirrende lyd fra en fortauskant,

I byen med tog og trikker.

Her fødtes en prins til jorden en gang.

Jeg reiser i tiden. Det gryr mot dag.

Snart stanser toget,

Og jeg er klar.

Velkommen til Nordlyset, mitt fedreland,

Mitt kjære, gamle Norge.

SPRÅK

Jeg er fortvilet over kjærligheten,

Som er delt ut til alle.

Det er bare rester igjen.

Og jeg kan summere og addere.

Mitt liv kommer til kort.

Uten kjærligheten, er jeg et fjell

Uten ord er jeg døv og blind.

TALE

Langsomt ble språket til.

En tale vekket natten, og månen

Kom med lys.

En stjerne over Betlehem.

Villfarelse. En engel sang om barnet.

Velsignet denne jorden vår.

De vise menn fra Østerland

Talte som i drømmer.

De så en stjerne over Betlehem,

Og skriften var klar.

De hørte englesangen, og fikk et bud:
Dra hjem igjen, og lev i fred.

Forvandlingen i livet vårt

Skal tale lys og kjærlighet

På alle språk.

BEGYNNELSEN

Det begynte med ordet.

Jeg begynner å bli gammel.
Tiden går. Rommet åpner nye dører.

Det blinker i lys. Et håndtrykk skaper.

Jeg ser syner. Jeg drømmer ordet

Som gav kraft og lys.

Menneskekroppen strekte seg

Mot Babel, mot Gud.

Mitt hjerte banker for alle barn,

Men mest for begynnelsen

Som er grunnlaget for alt

Under stjernene.

Velsignet være du, 

Velsignet er ordet

Som skaper og gjenskaper,

Og fører regnskap over fattige og rike.

Jeg bøyer meg mot jorden,

Og lyser fred over ditt folk,

Og fred over Jerusalem

Jeg er din venn, og du er ordet,

Den klare morgenstjerne.

UNDRING

Med undring går jeg gjennom rommet

Og hører fossestryk og hestetrav.

En måkeunge flyr fra holmen.

Og fra fyret lyser natten over far sin grav.

Jeg undres over tidevann og skygger,

Og dreier kroppen rundt seg selv.

Som jorden svinger går himmelhjulet

For full musikk i sakte karusell.

Med undring ror jeg ut i strømmen,

Som tar meg med til fjerne land i vest.

Guds klode seiler dager - og netter.

Men hvor i all verden kommer tiden fra?

OMKRING

Omkring oss går havet,

Og havet går omkring alt.

Vi lever på en øy, og tråkker gamle stier.

Omkring oss er verden,

Og bølgene velter mot land.

Vi venter på dagen. Og solen er vår venn.

Omkring oss går livet – der ute.

Jeg kan ikke fortelle mer.

Hvert menneske er jo en klode.

Vi fødes og lyser på veien.

Ditt ord er vårt daglige brød.

Omkring oss er havet.

Vi lyser av ordet din nåde,

Og din enbårne kjærlighet.

Negev-ill.