 |
| O.Bjørgum-ill. |
TANKER
Rene,
klare tanker
Trenger
rene, klare ord.
Alt
skal være rent og vakkert
På
vår kjære, dyre jord.
Her
har vi vandret sammen
Helt
til denne dag.
La
oss synge ”Ja, vi elsker”.
La
oss rope høyt ”hurra”!
ALT
Alt
er ferdig.
Fortellingen
har jeg med.
Mine
lepper er fulle av sang
Om
vår kjære jord.
Profetiene
er skrevet ned
Og
vi må ta til oss av maten.
Vi
må søke etter visdom i alt
Som
lyser av kjærlighet.
Kanskje
har vi rett til å eie
Et
håp om å se en engel?
Kanskje
er vi ved målet snart,
Under
en høstlig sol.
Veien
frem er en glede.
Vi
klatrer mot fjellets topp.
Her
skuer vi det nye Jerusalem
Og
et fikentre i blomst.
FORANDRING
Om
dagen tror vi på forandring.
Og
verdens folk vil seile ut i åpen sjø.
Språket
bruker vi som smør på maten.
Alt
er godt som passer til vårt brød.
Nå
er tiden her, og vi er mange
Som
lengter å se vårens gylne blomst.
Det
spretter opp fra alle kanter,
Men
hagen min er overgrodd,
Og
jeg er ingen gartner.
Men
Gud har hele verden i sin hånd.
Jeg
tenker for meg selv –
Snart
er det høsten.
Og
alle mennesker er veid og målt.
Tidens
tann skal skylle over jorden
Og
lage bølger.
Men
vi er født til kjærlighet
Og
møter alle med et smil,
Med
åpne hender.
Og
takker Gud for hver en dag.
Vi
har planter korn, og ser det spirer.
Vi
undres over skaperverket,
Og
møter våren som en hellig venn
Fra
evighet.
TRÆR
Trær
vokser i mine drømmer.
Mine
øyne ser en skog av trær
Som
vokser over hele jorden.
De
strekker seg over byen vår./
Alle
mine lemmer er som greiner
Som
er plantet i stammen på oljetreet.
Over
Jerusalem ser jeg engler
Og
en åpen dør.
TLBAKE
Tilbake
til min barndoms dal.
Jeg
føler nærhet. Språket
Ligger
lett på tungen.
Naboer
forteller sitt.
Jeg
er venn med alle.
Arbeidshender,
lengsel, livet.
Alt
vil lokke bilder frem.
Ingen
opphør. Vinden jager.
Hjemreisen
vil sette spor.
Lyset
kommer inn i stua.
Her
er drømmen mer enn ord.
DIKT
Dikteren
faller ned i seg selv
Og
tenker på før i tida.
Han
skriver litt, og prøver seg frem
Til
ordene glir lett og ledig.
Et
fjell stiger opp or havet.
Språket
har makt over oss.
Men
bruker vi det rett, kan vi reise
Med
stormfulle skritt mot høyden,
Og
oppdage himmelen
Før
solen dekker sitt ansikt
I
natt og tåke.
Dikteren
gir ordene lys og kraft
Og
bretter dem ut,
Så
vi kan se oss selv, og nye ansikter
På
reisen til julestjernen.
ORD
Ordene
klumper seg sammen
Og
flykter ifra.
Som
fugler reiser de, og speider
Over
store, stormfulle hav.
Ord
gir drømmer og syner, lett musikk.
En
stjerneklar natt vil de blinke
Og
skape lengsel i mitt hjerte.
Ordene
gir meg kraft
Til
å løfte mine vinger, så jeg kan fly
På
fjellet – til en ny dag.
LEVE
Jeg
må lære å leve,
Lære
å vente på vårens brus.
Jeg
må lære at livet er en boble
Som
reiser med vinden, en sky
Som
løser seg opp til regn
Som
velsigner jorden.
Jeg
må lære å leve i nærhet
Til
de andre som lever,
Og
drømme tusen mil med ord
Som
løfter meg høyt.
Som
fuglene bærer jeg på en lengsel:
Å
nå hjem til slutt.
Jeg
vil reise fra sol til sol,
Og
fylle mine kar med glede,
Så
jeg har noe å gi
Til
de etterlatte av Davids ætt.
 |
| Kveldsstemning-ill. |
No comments:
Post a Comment