 |
| Monet-ill. |
ORD
Det
er bare ord,
Bare
tid og penger,
Bare
en følgeseddel på veien,
En
minnebok for vår generasjon.
Fossefall,
elver og hav.
Alt
er ord til et bilde av hele verden
Som
er med på lasset
Når
vi flytter.
Bare
ord er ikke nok.
Vi
må ha gjerninger som lyser,
Feste
grepet om lykkeboblen
Og
kjenne at vi kan bidra med mye.
ORDET
Solen
kommer inn, er her nå
Ved
kaffebordet, i mitt ansikt, i rommet
Som
åpner seg i vinduer og dører
Til
en festsal i landskapet.
Solen
bærer fugletrekket, himmelbuen,
Menneskene
fra begynnelsen.
Det
kjenner på oss, gir nærhet og varme,
Og
kaller til dans i lyse sommernetter.
Solen
løser klær og tanker,
Så
vi kan være frie som fuglen i lykke
Over
at vi er sett og hørt i mylderet
På
veien i det store reisefølge.
STUPE
Han
stupte inn i tiden
Og
lyser i eventyret, i øyværet.
Han
skrev om båtliv og livsmot
Fra
en enkel stue
Med
oljelampe og vinduspost.
Han
stupte inn i vår verden
Med
høye støvler,
Og
så mer enn de andre i båten
Som
pløyde havet i all slags vær.
Han
hadde krefter til å bære
De
små i nattemørke og vinterstorm,
Og
kastet blylodd for å måle livet
Til
alle som var med.
Han
stupte inn i solens klare lys
Med
ord fra Skriften,
At
kjærlighet er veien vi skal gå.
Her
høres evighetens himmeltoner
Som
sus av regn og nybakt vår.
ORDENE
Du
skal bli til ord.
Ordene
taler i rommet.
De
lyser med krefter fra en høyere himmel
Og
smelter sammen til jord.
Når
tiden kommer, og høst blir vinter
Og
ingen ser redning,
Da
er kjærlighetens ankerfeste et håp.
Da
lyser veien til verdens ende,
Hvor
alle barn blir født på ny
Med
himmeldåp.
I
ROMMET
Tiden
er fastlåst i rommet.
Først
når vegger og tak forsvinner,
Glir
tiden bort som en rennende bekk.
Tiden
fosser i havet,
Og
vi er igjen som vitne til alt som skjer:
Livet
smuldrer,
Menneskene
blir hjemløse,
Verden
går av hengslene.
Grunnvollen
brister, og rommet forvitrer
Med
åpen dør.
I
rommet kan ingen bo.
Årstidene
er hvisket ut som kornåkrer.
Vi
har ikke mer å bestille,
Men
det går alltid et tog for uteliggere.
Vi
lever i et kretsløp
Som
møter oss hver dag.
Det
er ikke lenge igjen for solen og månen.
Tiden
taler sitt tydelige språk,
Og
menneskene klynger seg til fjellet
Og
roper til Jakobs Gud.
Vi
er i nød. Vi er i nød.
ELSKE
De
første som elsket jorden
Ble
til mold.
Men
kjærligheten føder evig liv.
Den
som elsker vil gjenoppstå den siste dag
I
et blendende sollys.
Og
døden er ikke på våre lepper.
JÆREN
For
lenge siden var Jæren
Et
teppe av lyng.
Og
Synesvarden og Karten lyste vidt
Fra
hav til hei.
Og
orgeltoner, og musikk av vind og regn
Åpnet
sjelen til en sang om kjærlighet
Og
fred for dette landet.
Når
stillheten kommer julekvelden
Og
Jæren ligger trygt ved havet,
Da
stiger månen frem med alt sitt lys,
Og
solen er en vakker drøm
Om
sommertid og fisk,
Og
kornåkerflekken i lynglandet
Fra
gammel tid.
Fra
gammel tid var Jæren et fargehav
En
studie i malerkunst.
Nå
er det livet, og daglig brød det gjelder.
Og
hele verden roper etter mer
Av
alt, av korn og grønnsaker
Som
lyser opp i landet vårt
Til
fryd og takk i dag.
STJERNER
BLINKER
Månen
har et sølvøye,
Solen
har gull i sin kropp.
Stjernene
lyser for alle
Og
bærer vår jord, og skaper lengsel
Om
et høyere liv, et høyere lys
Bak
død og grav. |
| Monet-ill. |
No comments:
Post a Comment