DETTE LIVET Poesi 2002 – Ark7 * Sigve Lauvaas

E.Much-ill.

MÅNE

I kveld er det måne.

Vinden er reist.

Månen lyser tusen mil

Og holder seg fast

I sitt sirkushjul.

Jeg er lenket til jorden.

Jeg er boltet fast.

Her er mitt hus, og veien er lagt.

Her må jeg bli

Til månen glir vekk,

Og jeg går i dvale

En stjernenatt.

BLOMST

Mine lyse blomster hvisker,

Summer søtt i kvelden her.

Blomst og småfugl tier

I mørket som stamper i tåkehav.

Mine blomster i hagen holder seg fast

Og klamrer seg til hverandre.

Når lyset kommer er blomstene

Mine beste venner.

I sommersol kommer barna

Og hvisker til mine blomster om alt.

De synger om livet, og danser

For blomstene mine -

Et eventyr.

  

TIL NÅ

Til nå har jeg hatt en drøm

Om musikk i alle fjell.

Det toner og spiller på jorden vår

Ved leggetid, og i morgendis

Før solen titter frem.

Til nå har jeg gått etter klokka,

Men snart kan jeg følge musikken

Av en motorvei.

Så gammel, og likevel for ung

Til å legge opp.

Jeg får skrive et brev, et dikt

Om strengemusikk fra naturen her,

Som stadig banker på.

Jeg skriver om hjemlengsel

For alle, gamle og grå,

Som strever med barndommen.

KUNST

Å ha en følelse av kunst,

Gir ingen styrke for den som ikke tror.

En maler skaper ingenting

Uten et brennende hjerte.

Kunsten i musikken øker i takt

Med stormen der ute.

Kunst er et kongelig spill av talenter

Som viser seg frem, som speiler sitt liv

Under himmelens katedral.

Sjelen bader seg i symfonier

Til alle toner blir åpenbart i lyset

Av en mektig sol.

Og visdommen blir alle til del

I det store orkester – i det tidløse rommet.

ØYE

Åpne du mitt øye for alle bølgene

Som svinger takten på vår jord.

Åpne mine hender,

Så jeg kan ta imot budskapet

Om nærhet.

Jeg berøres av naturen, og menneskene

Som bor midt iblant oss.

Jeg ser havet som en kraft

Fra fire verdenshjørner. -

Og denne kraften søker mitt hjerte.

Mine øyne ser stillhetens hav som en vugge

For alle folk på jord.

Når tiden er inne, kan vi plante og så.

Og språket er likt for liten og stor

Under blomstrende himmeltrær.

NAVN

Mitt navn og ditt navn

Har mange bokstaver felles,

Selv om vi er svært ulike

I gjerning og i ord.

Jeg skriver med blå skrift

Alle navn i gaten her,

Men synes det er vanskelig

Å møte ansiktene i byen.

Navn forteller hvem vi er

Og fyller oss dag for dag

Med nye inntrykk.

Vi lever som et trekkpapir.

Mitt navn speiler verden.

Og jeg er en del av alt.

Og navnet skaper nærhet,

Så jeg kan møte deg.

SPRÅK

Jeg skjønner ikke språket.

Det beveger seg i skjulte baner

Og skyller over kroppen.

Lydløst kommer språket inn

Og fyller mine kar med olje,

Så jeg kan lyse fritt.

Det er en kløft imellom meg og språket.

Det er en kløft mellom natt og dag.

Og jeg kan ikke navigere.

Når livet renner ut, er språket gull.

Hvert ord er lys i bilder

Som sier hva vi ser, og hvem vi er.

USYNLIG

Mange mennesker er usynlige.

Der finnes en usynlig verden,

Usynlige fjell og trær.

Vi må bygge bro mellom det synlige

Og usynlige, så vi kan se mer,

Og kjenne tidens tegn.

Menneskene følger strømmen,

Og leser avisene som et hellig ord.

Det kan bli vår bane.

Den kalde krigen skapte noe nytt

Bak gitteret, i det ukjente, -
En lengsel å se alt

Og skape fred.

  

Hvite roser-ill.