SOLEN VÅR Poesi 2001 - Ark7 *Sigve Lauvaas

H.J.Hegg-Solnedgang-ill.

TENN LYS

Tenn lys.

Vårt liv må være fylt av lys,

Og våre lys må brenne.

I verdens mørke skinner lys

Fra alle oss som lever

Og elsker livets klare lys

Fra skapelsen.

Den kilden varer evig.

Tenn lys i dag på livets vei

Igjennom alt.

Og se at mørket viker plass

For skaperordet.

Vår konge og venn vil favne oss.

I lyset får vi leve fritt

Som engler i en møtehall.

Der synger alle med i et kor,

Halleluja.

GLEDE

Fjellet står i regnet.

I solen står et fjell.

Og tusen stråler piler ned

Fra himmelhall.

Vi synger, drømmer, svinger oss

I stjernevals en godværsdag.

Vi føler glede, stille fred

For livet som har gitt oss alt

I kjærlighet.

Vår vei, vår reis – de tusen mil

Har vært en drøm.

Og gleden over livets vår,

Skal bære oss til fjellets fot

Når sol går ned, og vi kan heise flagg

Med følsomt hjerte, stille fred.

FJELL

Jeg vil være et fjell,

Et fjell som lyser i hele verden.

Jeg vil glede andre med mine ord,

Med lyset fra klippene,

Fra havets hvite melketenner.

Jeg vil være et herberge som tar imot

Gjester fra alle land.

Jeg søker over hele verden etter venner,

Noen å være sammen med

På turen over de tusen fjell

Som skiller oss fra evigheten.

STEIN

En stein i en fjellkløft

Kan bli et maleri.

Elven kan male på sin vei mot havet,

Og trær og busker skaper liv.

Men i alt som er, står menneskene

Og en mektig Gud.

En stein kan bli et fjell,

Og et maleri kan bli hele verden.

Men i eventyret er hvite hester,

Lys fra stjerner eller paradis.

ARV

Er det tiden vi skal arve,

Eller solen

Som naturlig gir oss høst og vår?

Er det bølgene fra havet

Som holder oss i ro,

Eller er det klærne som ikke passer?

Vi arvet alt fra vi var små,

Som våre barn skal arve.

Vi arver åker, skog og fjell –

Og attpåtil en fiskebåt med krabbeteiner.

Så, la oss glede oss i dag.

Vi arver tid og sol og språk.

Ja, hele livet er en arv fra begynnelsen.

Jeg hører ekkoet fra fødestuen i et kor:

Et skrik forteller alt.

DET SKJER

Alt er ikke som vi tror.

Hvert øyeblikk har sitt eget liv,

Og er en forbindelse til helheten

I puslespillet.

Vi er brikker i et hemmelig forbund

Som skal smelte sammen en dag,

Så vi kan gå på vannet.

PÅ VEIEN

Om jeg er på veien

Og du går forbi meg,

Så hører jeg til mengden

I en befolket verden

På tidens bølgehav.

Jeg har mine klær

Som flagrer i sol og vind,

Og gjenspeiler de andre

Som lufter hunden på stien

Til Prekestolen.

Om jeg arver tiden,

Som bærer lyset og livet

I et nøste av ullgarn?

Da vil jeg strekke den ut,

Så jeg kan fange pulsen

Til et rikere liv for mine barn

Og barnebarn,

Som ennå ikke kan fly.

ØYNER

Øyner i mørket,

Små stjerner i blått.

En verden av øyeblikk lever

Og formidler sangen

Om bygningen og fjellet

Som aldri rokkes.

Øyner roper til meg

Som korn fra en stor åker,

Og forteller om hvite engler i verden

Som forkynner fred

Og speiler himmelblomster til alle.

Monet-ill.