I BEGYNNELSEN Poesi 2005 – Ark 12 * Sigve Lauvaas

Foto-ill.

REISEN

Jeg våkner. Toget har stoppet.

Toget har sluttet å gå.

Den vislende lyden er borte i natten.

Jeg ser måne og stjerner,

Og noen hus.

Jeg reiser, og våkner i skogen, på fjellet.

Toget går mot sitt utvalgte mål.

Stasjoner, møteplasser svirrer i natten.

En sovekupé kan bli dyr.

Jeg reiser på tredje klasse

Og tenker på Gud.

Men, det er umulig å lese.

De snorker og ler. Noen sover iblant.

Jeg toger mot nord med uhyggelig fart,

Men ser nesten ingen ting.

Det humper og går.

Reisen er lang som et eventyr.

Klokkene ringer og tikker.

En dirrende lyd fra en fortauskant,

I byen med tog og trikker.

Her fødtes en prins til jorden en gang.

Jeg reiser i tiden. Det gryr mot dag.

Snart stanser toget,

Og jeg er klar.

Velkommen til Nordlyset, mitt fedreland,

Mitt kjære, gamle Norge.

SPRÅK

Jeg er fortvilet over kjærligheten,

Som er delt ut til alle.

Det er bare rester igjen.

Og jeg kan summere og addere.

Mitt liv kommer til kort.

Uten kjærligheten, er jeg et fjell

Uten ord er jeg døv og blind.

TALE

Langsomt ble språket til.

En tale vekket natten, og månen

Kom med lys.

En stjerne over Betlehem.

Villfarelse. En engel sang om barnet.

Velsignet denne jorden vår.

De vise menn fra Østerland

Talte som i drømmer.

De så en stjerne over Betlehem,

Og skriften var klar.

De hørte englesangen, og fikk et bud:
Dra hjem igjen, og lev i fred.

Forvandlingen i livet vårt

Skal tale lys og kjærlighet

På alle språk.

BEGYNNELSEN

Det begynte med ordet.

Jeg begynner å bli gammel.
Tiden går. Rommet åpner nye dører.

Det blinker i lys. Et håndtrykk skaper.

Jeg ser syner. Jeg drømmer ordet

Som gav kraft og lys.

Menneskekroppen strekte seg

Mot Babel, mot Gud.

Mitt hjerte banker for alle barn,

Men mest for begynnelsen

Som er grunnlaget for alt

Under stjernene.

Velsignet være du, 

Velsignet er ordet

Som skaper og gjenskaper,

Og fører regnskap over fattige og rike.

Jeg bøyer meg mot jorden,

Og lyser fred over ditt folk,

Og fred over Jerusalem

Jeg er din venn, og du er ordet,

Den klare morgenstjerne.

UNDRING

Med undring går jeg gjennom rommet

Og hører fossestryk og hestetrav.

En måkeunge flyr fra holmen.

Og fra fyret lyser natten over far sin grav.

Jeg undres over tidevann og skygger,

Og dreier kroppen rundt seg selv.

Som jorden svinger går himmelhjulet

For full musikk i sakte karusell.

Med undring ror jeg ut i strømmen,

Som tar meg med til fjerne land i vest.

Guds klode seiler dager - og netter.

Men hvor i all verden kommer tiden fra?

OMKRING

Omkring oss går havet,

Og havet går omkring alt.

Vi lever på en øy, og tråkker gamle stier.

Omkring oss er verden,

Og bølgene velter mot land.

Vi venter på dagen. Og solen er vår venn.

Omkring oss går livet – der ute.

Jeg kan ikke fortelle mer.

Hvert menneske er jo en klode.

Vi fødes og lyser på veien.

Ditt ord er vårt daglige brød.

Omkring oss er havet.

Vi lyser av ordet din nåde,

Og din enbårne kjærlighet.

Negev-ill.

I BEGYNNELSEN Poesi 2005 – Ark 11 * Sigve Lauvaas

R.Larssen-ill

MØRKET

Etter dagen kom mørket

Med hatt og frakk.

Naturen ble kledd fra topp til tå.

Åtte nummer for stor

Ligger mørke og sover.

Landskapet sover i hundre år,

Til solen kommer igjen,

Og det er dag.

Så kler mørket fjellet

Med vind fra vest

Og åtte tommer snø.

Det lyser i mørket et hvitt kapell.

Det stråler en krans over jorden.

Og stjernene farger marken

Med himmelgull.

Og Eventyrslottet, det store,

Lukker seg inn

Når natten lyser i måne.

Så kommer dagen igjen og igjen.

Det ånder en bris over alle.

Jorden blir fargerik. Solen er mild,

Og trærne gynger mot havet.

Men natten kommer

Og kler oss i skjul

Med søvnige lepper,

Og et hjerte som drømmer om fred.

Og mørket kryper i fjellet

Og taler med Gud,

Som favner med lys over landet.

  

OVER OSS

Sørgetiden er over.

Døden kommer til alle en dag

Og sier farvel.

Over oss roper en nattergal

Og trøster oss litt.

Noen holder jorden varm,

Andre fryser.

Døden stuper

Fra en gammel kuppel i taket.

Tidens muskel berører oss,

Og det er fred i landet.

NATT

Lukk døren opp.

Det kalde rommet åpner seg.

Kom inn, min skatt.

Her hviler slekten, alle hviler.

I natten er det fred og ro.

Kornkammeret i natten lyser.

Hveteåkeren lyser over jorden,

Blomster lyser fred i huset.

Frukten lyser i stjerneteppe,

Og natten brer sine vinger ut.

LYTT

Jeg lytter til en fløytetone.

Noen klager på gammelt brød.

Rolig går havet. Jeg sover på pute.

Jeg lytter til vinden. Jeg sover på strå.

Jeg elsker å se en blå fiol, en snøhvit stjerne,

Og speider i skog og fjell etter vakre ord

Fra begynnelsen, en hellig tone

Fra David eller Salomo.

FRED

Freden kommer sakte.

Alltid må jeg vente litt, åpne døren,

Kjenne varmen ifra havet.

Nærhet skaper fred i sinnet.

En nabo banker på, en blomst, et barn

Som rasler rundt i bedet.

Jeg kikker ut.

Jeg soler meg ved morgengry,

Og dekker nordavinden med et dikt.

Jeg sover søtt, og drømmer

Livet er en dans.

Og alle klapper i hendene.

Fred på jord.

ORD

Jeg har skrevet mange ord

Om himmelen.

Stille natt, kom inn til meg.

Jeg skriver nå om fred på jord.

Jeg krymper visst?

Alderdom er innvendig en tone

Om stillhet og gråe hår, et lys

Som sakte dør, et spill

For stjernene.

Jeg skriver fra mitt hjerte.

Ordene strømmer på. Natten krymper.

Jeg sitter ved et vindu

Og speiler tiden.

Jeg lytter til bølger av strengemusikk,

Og skriver dikt om livet.

Ole Bull-ill.

I BEGYNNELSEN Poesi 2005 – Ark 10 * Sigve Lauvaas

Van Gogh-ill.

JORD

Bøyd over jorden.
Heftig banker mitt hjerte.

Kler du meg naken,

Våkner jeg opp av støvet.

Jeg flyr med vinden.

Jeg flyr til en oase for sjelen

Som toner en vakker sang.

Du er min.

Stolt over livet

Følger jeg andre til graven.

Døren er åpen.

Elsker du meg,

Fløyter min dronning i graset.

FUGL

Våre fugler danser i lyset.

I mørket kaster stjernene lasso

Over menneskebarnet.

Kornet vaier i morgensolen,

Som slikker graset,

Og fuglen flyr.

Jeg eier en venn som tripper i tunet.

Og hagen lyser av liljer og strå.

Jeg synger og danser, og kysser barnet.

Snart er jeg gammel,

Og snart er det vår.

  

GÅ ALDRI FORBI

Jeg følger deg ut til tjernet.

Speil din kropp.

Ditt ansikt lyser og vinker og ler.

Morgensolen danser i lyngen.

Gå aldri forbi, uten en stopp.

Her kan du se deg i speilet.

Hvem er din skaper?

Hvor kommer du fra?

Det synger i hvite stjerner.

Jeg følger deg hjem,

Og det er sommer i nord

Med badegjester på stranden.

Fuglene danser i morgensol,

Og jeg er en utsprunget rose

Som går forbi.

Ditt hjerte åpner mitt hjerte.

VÅR FAR

Velkommen inn.

Vår far, i dette huset

Med melk og honning, og klær

For alle årstider,

Er du et speil.

La meg leve nær ditt slott.

Lys veien over muren, hjem

Til rommet mitt.

Velkommen frø, og korn på staur.

Gi mat til alle folk, skap lys.

Gjør døren høy og porten vid

Så vi kan se, og kjenne deg

Som gav oss liv.

HAGL

Det hagler. De svinger øksen

Over landskapet.

De sprenger fjell,

Og skogen hugges ned.

Hagl setter spor. Døden kimer.

En hvit hånd tramper jorden.

Jeg ber om nåde. Det snør.

Det hagler store kuler over landet,

Og jeg er et vergeløst frø

Som elsker livet.

KOM NÆR

Kom nær meg, du.

Kom nær med din hånd, din munn.

Kom med din kjølige bror og søster,

Så vi kan løfte hverandre.

Kom til mitt hus med dine klær,

Så vi kan bytte, så verden kan bli ny

Med sommerens vind,

Og høstens frukt.

Kom nær meg, barn.

Med lyset skal vi atter fly, og kjenne kraften.

Rommet er vår møteplass.

Vi bygger hus og byer nå.

Kom, gi meg din hånd i pant.

Ditt hjerte er livets katedral, et underverk.

Og fjellet stråler himmelen.

Kom nær, min elskede, mor og far,

Før båten trekkes i land, og ringen er sluttet

På en øy, i en frodig eplehage.

Moden frukt-ill.

I BEGYNNELSEN Poesi 2005 – Ark 9 * Sigve Lauvaas

Nanna Kiønig-ill.

VINDU

Foran vinduet danser meisen,

Myggen danser ved kveld.

Over den værharde sletten går toget.

Det lyser av engler over jorden i natt.

Mitt vindu til verden skal lyse.

Rullende skyer trekker over jorden.

Regnet kommer mot kveld.

Bølger og skip kommer inn fra havet.

Det lyser i byen fra tusen vinduer.

Det lyser av engler i natt.

Vinduet taler som øyner. Min sjel

Er urolig for stormen der ute.

Det regner på jorden. Et barn er en skatt.

Det stråler av åker, og luften er klar.

Mitt vindu er åpent for lyset.

SNAKK

Natten snakker.

Ved morgengry snakker lyset,

Og fuglene vipper og vil ha mat.

Det snakker i alt som lever.

Og fjellet snakker. Mine øyner ser.

Det flyter et språk over jorden.

Og barnestemmer synger om vår.

Fyrtårnet lyser,

Og himmelen våker over alle.

Rundt og rundt går snakket

Til alle sover.

Og englene snakker i søvne

Om alt som skal skje.

SPEIL

Var du en sjø

Med regn og bitende vind,

Så var du ingen speil.

Var du et tre

Som modig og håpefullt

Strekte sin grein mot solen min,

Så skulle du se et ansikt

Som synger hver kveld

I månedans.

Var du en regndråpe

Når sommeren bader i tunet,

Da skulle du få deg en sving.

Og jeg skulle være din venn

I det store speilet.

VÅR

Våren kommer aldri

Som blindpassasjer.

Den tar kjolen på

Og reiser på første klasse.

Våren er som lyng og lauv i li,

En kjærlig, vakker stemme.

Med blomster, mose, gras og gull,

Kler jorden seg til fest.

Snart synger små og store.

Og våren kommer aldri alene.

Den stuper med ansiktet først,

Og bretter seg ut over åker og eng.

Og himmelen synger for alle

Med livets klare stemme fra begynnelsen.

DU SYNGER

Bak ryggen

Synger du i mitt dikt.

Du synger søt musikk i natten.

Røsten din er som perler,

Dine øyne som ord fra begynnelsen.

Som en fugl synger du liv

I mine gamle bein.

Du synger fjell og hav i møte

Med skaperen.

Du synger tiden. Klokker

Tikker, nikker, klapper i små hender.

Du synger mitt hjerte.

Jeg ser deg. Jeg ser deg.

Min elskede synger mitt dikt

Til jeg våkner igjen.

TIDEN

Tiden tar meg med.

Jeg hikster og gråter i rommet.

Det mørkner mot kveld.

Jeg hører farlige skritt, nærvær

Av blinde ansikter,

Sorte engler.

Noen kaller fra utsiden.

Jeg hikster og gråter for stormen.

Det lyser i tiden bak fjellet.

Ansikter lyser i engler

Som synger.

Jerusalem kaller. Tiden går

Med toget. De farlige stemmer

Roper i rommet. Jeg drømmer.

Tiden er inne til oppbrudd.

Jeg smelter i tiden.

Min sjel er en engel.

Monet-ill.

I BEGYNNELSEN Poesi 2005 – Ark 8 * Sigve Lauvaas

E.Munch-ill.

BILDER

Jeg reiser

Og drukner av bilder.

Jeg svømmer fra øy til øy

For å oppdage mer.

En dag sitter jeg naken

På en holme,

Og er ikke reiseklar.

Jeg har fått nok av minner,

Og pakker sammen.

Min reisebok er altfor tung.

Jeg orker ikke leve.

Så kommer toget,

Og kveldshimmelen blir natt

Under månesigden.

Jeg reiser på skinner

Og skjuler mitt navn på turen.

Jeg reiser alene

Og er åpen for hogg.

Jeg reiser til varmere strender

Og bygger meg et eventyrslott.

Så jeg kan hvile i fred,

Mens stormen raser.

RAS

Huset raser.

Jeg fikk aldri se kirken som brant,

Fotspor etter en synder.

Jeg følger stien gjennom alt,

Til en hytte i fjellet.

Men fjellet raser,

Og jeg må lete etter et skjul

Med nedblåste vegger

Og åpen himmel.

HÅP

Jeg håper og lengter

At jorden skal bli et paradis.

Stjerner og måne forplikter

I skapelsens lange arm.

Å være pilegrim i dag

Gir åpning for hellige steder.

Jeg reiser i livet, og oppsøker

Jerusalem, Davids stad.

Jeg lengter. Mitt hjerte brenner

For alt som er godt og rett.

Jeg håper på fred på jorden

Og mat nok til alle folk.

ORD

Ordknappe kommer vi

Og plukker aks.

Nordlyshimmelen våker

Over blomsterbedet.

Naboen, en skredder,

Holder nattevakt.

Jeg fryder meg over turister

Fra Latvia, og Galilea.

Lyset brenner om dagen.

Om natten sover jeg

Under en gammel måne.

Det er mitt liv i dag.

Ordene flyter i graset.

Jeg drømmer å pleie ordene

Som mennesker og hus

Som skal vare lenge.

GULL

Dagen ebber, og krokusen lyser langs kanten.

Fjellformasjonen glitrer i måne.

Stjernene drysser gull over jorden.

I bakgården sover Adam og Eva.

De drømmer og svetter.

Kvelden er lang som en vei fra sørvest.

Natten kommer. Det lyser gull i hagen vår

Langs Middelhavet i sommervarmen.

Det glitrer i gull fra en mektig måne.

Dagen våkner med liv og latter. Et barn er født.

En verden i sol. Snart speiler havet,

Og markene synger hvitveishvite.

Det vokser palmer i paradiset, og gullet lyser

Av kjærlighet over hele jorden.

Skapelsens time er fullbrakt i oss.

FRAKT

Nå fraktes lyset fra himmelhvelvet

Til vårt øye. Vår jord seiler fritt

Gjennom gitter i rommet.

Menneskebarnet er født.

Elvene frakter, og havet drønner

Fra pol til pol, og porten går opp

Til en flamme i rommet.

Og røsten høres av alle folk.

Vi er gods som fraktes til jorden.

Stjernene spiller, veggen skjelver.

Vi møtes på stranden

Og bygger huset, – jorden vår.

VINTER

Snø, stadig snø.

Regn, stadig regn.

Og snøen kommer igjen.

Vi synker, og havet stiger.

Bak gardiner gløtter en pike,

En gutt og en gammel mann.

Det fryser på jorden.

Bølger av snø dekker alt.

Kirkegården står frodig og grønn

Før nattefrost og høstlig vind.

Så kom vinteren med sin hammer.

Så kom vinteren med tøfler på.

Snøen dekker alle fjell.

Jeg sover snart, og det er jul.

Min tanke går til Afrika.

Der danser vinteren i sol.

INGEN KOMMER

Ingen kommer inn til meg.

Bare pusten høres nå.

Et sengeteppe. Hvite engler

Går fra seng til seng med mat.

De synger, bærer sine små

Fra begynnelsen - til noen kommer

Fra andre siden. Tiden banker på

Og gamle, unge, synger ”Himmelen”.

Pusten din og min. Det puster:
Hodet, skulder, kne og tå.

En alterduk er hvit som snø.

En engel kommer snart. Så blir det vår.

Liljekonvall-ill.