LAND I SIKTE Poesi 2006 – Ark4 * Sigve Lauvaas

Et land med nordlys-ill.

OMKRING

Omkring oss går alle de andre,

Omkring oss går havet.

Vi er mennesker på en øy

Som speiler tidens bilde i rommet.

Vi speiler hverandre,

Til vi fortaper oss i oss selv.

Og grensen roper i alle fjell og trær,

Og elvene roper etter kilden.

SØVN

Søvnen venter.
Fortell meg veien til det nye landet.

Vis meg hvor du bor,

Og jeg skal vise deg stien

Over alle fjell, over vidder og stup

Til en deilig søvn ved havet.

Vi hører bølgene.

Vi hører vinden som dempet musikk

Med edle strenger av en mester, –

Som forteller om livet etterpå.

Vi må begynne med blanke ark

Når vi er fremme.

Da er søvnen ikke mer,

Og vi kan lytte til naturens orkester,

Til en dypere erkjennelse av lyset

Som renser oss fra alt ondt.

FUGL

Er du en fugl som flyr hjem til jul?

Du sover i dypet, og flyr i blått

Når det er dag.

Du kommer med glede til alt folket,

Og synger vårens nye sanger

Til vi har våknet, og lært

At vi har mye å lære.

IKKE BARE

Det er ikke bare de andre.

Vi må også tenke på oss selv,

Holde oss over vannet,

Spise godt – så vi duger.

Det er ikke bare ordene, magen.

Vi må passe klærne, se

At huset passer.

Det høres enkelt, men krever.

Vi må passe barna,

Og ta høyde for at de vokser

Mer enn oss.

Det er ikke bare de andre.

Vi må tenke økonomi, dåpen,

Kjenne veien til oss selv,

Og de som strever,

Så alle kan komme i land

Før vinterstormen.

TIDEN

Tiden er kort,

Den skjæres bort i treskemaskinen,

Der menneskene åler seg gjennom

Og blir til korn og tomme agner.

Tiden presser oss dag for dag

Og stiller opp som en mor – med alt.

Vi har ammepauser med tiden

Og blir preget av andre.

Våre røtter lyser i ansiktet,

Og vi tier som fuglen

Når det blir natt.

ROMMET

Her i rommet

Er ingenting tilfeldig,

Alt skjer etter regler.

Det er en plan med dag og natt.

Tiden løfter oss, som en kamel

Over en bølget jord -

Til lysene brenner i duken,

Og vi må flykte.

Vår klode forvinner sakte.

Vi går bort som dugg for solen.

Men, så lenge det er dag

Klorer vi oss fast –

Omgitt av hissige folk

Som tærer kreftene

Og får oss til å se dypet.

I meg selv er et rom, en verden,

Ingen kan ane.

Jeg lever mitt eget liv

Med gleder og sorger.

Jeg holder ut den lange reisen

Til Davids port,

Og kaller en spade en spade.

FJELL

Det roper fra fjellet.

Hvor er du? Hvem er du?

Fra haugene roper det,

Skogen roper.

Jeg holder meg varm

Og går sakte i undring.

Jeg går med mitt ansikt

Og speiler ordet og drømmen.

Jeg ser opp til fjellet

Som holder hele verden

Og lyser navnet.

Jeg lever.

RUNDT MUREN

Bli med rundt muren.

Litt opp og ned, veldig tidlig,

Før hanen galer.

Ingen møter meg i skumringen.

En julestjerne strekker seg

Som en diger busk

Og lyser.

Jeg bare går og går

Med øyner og ører, holder tritt

Med tiden, rundt den gamle muren

Som omringer byen.

Små palmetrær, en hund,

Appelsinfrukt lyser,

Og jeg er en fremmed på reis

I det hellige landet.

FRIMODIG

Vær frimodig og sterk.

Noen ord virker - det de lover.

Jeg taler til høye folk.

De ber, og triller ut kofferten.

En natt i Lofoten, på fjellet,

På en øde øy

Løfter oss mot stjerner.

Vi flyr, holder kursen,

Og er i sikkerhet.

Vi er frimodige, gir av oss selv

Til de svake og små.

Vi gir til vi stuper av kraften

Som holder verden sammen.

Vi gir ordene videre,

Så vi kan leve.

Foto-ill.