LAND I SIKTE Poesi 2006 – Ark2 * Sigve Lauvaas

Grete Øyamo-ill.

KALD KRIG

Den kalde krigen er forbi.

Et land i sikte.

Jeg ser et land med modne åkrer.

Tause skrik bak alle hav.

Tårer i det indre rom

Er lagt i grav.

Tiden rusler frem i sakte fart.

Mitt hjerte ser og føler noe stort

Bli født i gammel jord.

En stjerne er et håp.

Et øye over alle kontinent

Bærer tiden i sitt sterke skjold.

Snart kan vi stige i land,

Og heise flagget med korsmerke på.

Hans ord er vår faste borg.

Vi er barn på stien over fjellet,

Fra krig til fred.

STILLHET

Dette er sagt om stillhet,

Om buegangen i templet,

Om reisen i rommet.

Vi er ferdige snart. Vi er i nattens buegang

På vei til stillheten. Vi er på en øy i havet

Og ser bølger over alt.

Men et sted i det fjerne skal solen stige opp,

Og et nytt land skal bli vår redning.

Det høres rart. Men vi er i samme båt

Til vi skilles for godt. 

SÅNN ER LIVET

Vi flyr med land i sikte.

Stjernene viser vei, hjelpere

Frakter oss over havet.
langsomt glir vi inn til en ny strand.

Vi er på vandring,

Og vi holder stø kurs.

Vi reiser oss som bølger i havet,

Og faller.

Vi undres over livet, tiden, og lyset

Som holder oss fast i en sirkel

Av liv og død.

Vi lever i en bue. Vi vokser

Og synker som en sol, en måne.

Og straks er det kveld og natt.

Vi drømmer videre.

Land i sikte.

UNDRING

Jeg undres over at vi ikke undres mer

Over livet og døden, veien og håpet.

Vi skulle undres over sammenhengen.

Brikkene i puslespillet begynner å leve,

De får vinger og beveger oss til å tro.

Jeg tror på under, og undres over alt.

Vinden flyr høyt og lavt. Solen flyr

Over fjell og dal, til de store vidder.

Men uten dette veldige rommet,

Hadde vi ikke noe hjem.

Jeg undres over fortsettelsen,

Når alle har sagt sitt.

OM TID

Om tiden har jeg ingenting nytt å berette,

Uten - at vi har fått utdelt en liten del,

En boble å leve i, – så lenge vi lever.

Utenfor er alt skinnende gull og safir.

Vi reiser i tiden, følger mørke og lys

Gjennom sirkuset,

Til alle skuespillere har fått hjemlov.

Jeg kjenner istid og nåtid. Det er en tid for alt.

Jeg skuer i alle retninger, og ser

At vi er mange som trenger hjelp til å leve.

Og tiden holder oss fast til seg.

FADER VÅR

Det er torden og lyn i sikte.

Hold oss fast på holmen, hold skipet flytende

I stormen på den lange reisen.

Vokt oss på stien, vern oss i kulden,

Vær nær oss i angsten og smerten,

Og hold oss fast i ditt ord.

Lær oss å leve med datamaskinen, med hverandre.

Du lærer oss lyset, og veien vi skal gå.

Lær oss å leve i tiden som ulmer.

Fader vår, jeg hører. Men hører ikke.

Lær meg å lytte før livet går ut på dato,

Og jeg er en tigger i Jerusalem,

Et veikart for fred.  

SLANGE

Slangen binder oss,

Sigden dreper.

Ditt ord er et sverd.

Det gjennomborer mitt hjerte.

Jeg undres over kraften

Som trykker meg til jorden.

En slange lyser ikke,

Men skaper mørke og gru.

Men ditt lys er en kilde til liv.

Og tiden pakker oss inn

Som små barn.

Noen sier øye for øye.

Jeg sier, det gjelder å leve

Før det er for sent, være våken

Før natten kommer.

Jeg ser speilet i vinduet.

Det er ikke lenge igjen før stormen,

Og himmelen blir et opprørt hav

Med slanger og ild.

SOL

I dag så jeg solen for første gang i år.

Jeg stanser og ser

At solen stanser meg, som en prikk

I rommet, og vinker adjø  

Som en gammel venn.

Jeg ser solen som en port som åpner seg

Hver dag til et lite møte,

Før den drar igjen til de andre

Som nettopp har våknet på andre siden,

Der språket er en levende bok.

Foto-ill.