LAND I SIKTE Poesi 2006 – Ark11 * Sigve Lauvaas

Lofoten-ill.

INN FRA HAVET

Inn fra havet kommer en båt,

En bølge med båter,

Et hav, en latter av bølger

Som klapper mot land.

Fra havet stiger solen opp,

Og går ned - som en gammel mann.

Og noen der hjemme venter

På gull-lotto eller ekstratrekning

I et pengespill.

Uten redsel kommer fremmede

Og banker på.

De kommer fra skoddehavet,

Og er frosne og gavmilde

På alt og ingenting.

Inn fra havet kom vi en dag

Og bygget landet.

Vi hadde en vilje av stål.

Vi elsket å leve i nærhet til havet,

Som gav oss brødet,

Og en ny vår.

RYDDE

Snart må vi rydde rommet.

Vi skurer og sliper gulv.

Vi lærer å rydde livet –

Så det kan gi plass til gode tanker

Og musikk fra en ny vår.

Vi rydder for å ta imot det beste.

Litt hvitveis og lauv i li.

Det stråler fra haug og himmel.

Og tusen øyner taler til oss.

Vi må rydde våre liv.

BLOKK

Vet du hvor du bor?

Jeg bor i blokk, på beste vestkant,

Med havet til nabo.

Jeg ser havet hver dag.

Men det koster å bo.

Det koster å leve høyt på strå –

I en blokk på beste vestkant,

Med utsikt til havet.

Jeg bor i blokk, og har tøflene på.

Jeg blir nedringt av selgere,

Og ser folk over alt.

De er fortvilet over været.

Men i en blokk har vi det godt.

Ingen trenger å bekymre seg

Over pipebrann, eller frost.

Vi har vannbåren varme.

Vi har heis og rulletrapp,

Så vi trenger nesten ikke gå ut.

Vi har alt, – og utsikt til havet,

Som farger våre liv.

Jeg er ikke fortvilet over parken.

Den tar andre seg av.

Her er det bare å betale.

Utsikten er ubeskrivelig stor.

  

BILDER

Små bilder vekker oppmerksomhet.

De varer bare et øyeblikk.

Vi prøver å fange tiden,

Men glemmer å leve.

Tiden er som en åpen bok

Som vi legger bilder i.

Hvert sekund har tusen bilder.

Det gjelder å sortere, velge.

Hele livet er et valg. Her er gatekryss

Og høyreregel, rundkjøringer

Og grenser. Vi må ha visum, pass

For å komme igjennom.

PÅ DAGEN

På dagen skal vi ha ribbe

Eller pinnekjøtt.

Noen vil nok ha torsk eller lutefisk,

Men jeg foretrekker sild.

På dagen vil noen pynte seg,

Men jeg er alltid den samme,

En enkel bondesønn med pensel

For et stort maleri.

Jeg tenkte å male en gribb.

Jeg er enkel i kosten, og tenker

Fjerde året på rad

På kullgruvene i England,

Og kullkraftverkene - med en sopp

Av svart røyk over seg.

Og ingen levende var å se.

  

Norway-ill.

LAND I SIKTE Poesi 2006 – Ark10 * Sigve Lauvaas

Kornåker-ill.

ROMMET

Stille rom på blå tapet.

Stjernehær på avstand

Lyser ned.

Barnet ser ut i verden.

- Dette er mitt univers,

Og jeg er sentrum.

Stjerner stråler ned til oss,

Og lyser fred i rommet.

Vi er fokus, vi er barnet

Som breier oss

På denne møteplass i rommet.

Vi lyser opp

Der solen lyser ned.

GAMLE

De gamle skal ikke

Være hos oss alltid.

De skal gå til sine fedre

Og hjelpe til.

Vi skal ikke holde de gamle

I hendene alltid,

Men våre ord skal de få

Som et ærlig svar.

Ordene lever i oss som minner,

Og bilder åpner for tanken

En gåte om mor og far.

Hvem skapte frøet

Til skogen der ute?

Hvem synger i fjellet i dag?

Tiden er i rute.

De gamle er alltid hos oss

Mens vi lever.

VENTER

Når vi er kommet i land

Må vi vente.

Vi venter ved et vindu,

På en kafé eller trikk.

Vi venter på tiden.

Noe nytt skal skje en dag.

Vi venter i løypa, i rommet.

Vi ser, lytter, og venter.

Hvite og rosa epleblomster

Bak et gjerde.

Vi venter i kø – for å slippe til

Med livene våres.

Eksamen, karriere,

Høye lønninger og et hus.

Vi venter ved et vindu

Mens andre går forbi.

Vi venter på tiden.

ET HJEM

Opp en trapp og inn en dør.

Der bor jeg. Der bor vi.

Leiligheten er ikke stor,

Men vinduet utvider horisonten.

Vi er en del av verden, tenker jeg

Når toget glir forbi.

Hurtigruten, ekspressen.

Det går slag i slag med nye mål.

Et hjem skal ikke bare være

Et hvilested, en samlingsplass.

Nå er det på moten å trappe ned

Før vi har bygd huset ferdig.

TIDLIG HØST

En gang kom høsten altfor tidlig.

Det var så varmt

At graset ble svidd på bøen.

Og kornet stod stivt som gamle strå.

Hestene trampet i jorden.

Potetene ble i molda til oktobermørke,

Og viste seg som små troll.

Barna gikk tynnkledde på stranden

Og ventet på regn

Og en ny vår.

LYS

Tvers over himmelen går solen

Med lyskryss og rundkjøringer.

Den ser på oss og maler ansiktet

Til alle som er våkne.

Lyset strømmer på som honningkyss

Inn i vår verden.

Det legger seg over svaberg og høye hus

Som manna fra himmelen.

Fuglene går i ring og skriker mot havet,

Som danser med torsk og makrell

Til natten kommer,

Og ingen kan se hva som skjer.

  

Monet-ill.

  

LAND I SIKTE Poesi 2006 – Ark9 * Sigve Lauvaas

Landskap-ill.

ALT SOM ER

Alt som er av byer og hus,

Skal en gang forgå.

Vulkan, jordskjelv, tornado,

Skal ramme vår jord.

Noen brenner i flammehavet.

Alt som er skal stige mot sky,

Og drives bort i storm.

Havet er en urolig verden,

Et bilde på tiden vår,

Rett før leggetid i rommet.

BYGD

På landet, i en bygd med noen hus,

Der bor et ektepar, og noen gamle folk.

De var små en gang, og vokste opp

Til gagns mennesker.

De dyrket sitt brød, og gikk inn

Før kvelden banket på.

Der er mange bygdeveier rundt omkring.

Og noen vi møter på veien

Kan være oss selv - på joggetur.

Eller kanskje vi bare vil lufte oss

En søndag etter kirketid.

Veiene er ofte smale, uten gatelys.

Her er stjerner og månevakt

For små og store.

Ingen går seg vill i en bygd

Hvor alle kjenner alle.

Mange reiser bort, men kommer igjen

Når alderen banker på.

De vil finne sin plass i bygda

Blant venner - og fjell

I barndommens kongerike.

NATT

Natten har mange øyner,

Stjerner fra pol til pol.

Påfuglen ser og hører.

Snart er det jul på jord.

Rådyret går gjennom isen.

Håret mitt flagrer i vind.

Skyggene duellerer i natten,

Og jeg er gullfuglen din.

Jeg står ved en snøfonn og skuer.

Månen går høyt i kveld.

Bekken er stille som graven.

Jeg lengter å komme hjem.

Ved gravlunden bøyer jeg hodet.

Natten er hvit og blå.

Sølvmoren roper der ute:

Jeg elsker de tusen små.

Det dufter roser ved graven,

Og melken er varm og god.

Ta vare på barnet i krybben.

Snart er det jul på jord.

GI MEG

Gi meg ordene tilbake.

Gi meg et bilde

Av mor og far.

Gi meg det mystiske brødet

Som gir liv.

Gi meg strenger å spille

Så noen kan høre min sang.

Gi meg en liten bok

Jeg kan lese,

For natten er lang.

HAV

Jeg ser og hører havet.

Jeg reiste over havet en natt,

Og himmelen var blå.

Jeg ser en øy i bølgene, et skip

Fra en annen verden.

Det brøler fra havet i kveld,

Og stormen øker på.

Jeg er i balanse med meg selv,

Et ektefødt barn fra havet

Som er skyllet i land.

Havet beveger oss til å tro.

Jeg hører til et sted.

Reisen gjør meg sterk i dag.

Jeg har en bror i havet

Jeg drømmer bølgene nå.

AMERIKA

Tal ikke om Amerika, bror.

Det er et fremmed land.

Se heller til ditt eget hjerte.

Hvor er du nå?

Er du i Amerika, bror,

Så hils de andre.

Jeg vet slekten har røtter der,

I fremtidslandet.

Amerika er vårt arnested.

Der hørte vi hjemme.

Så reiste far og mor hjem igjen

Til Gamlelandet.

VINGER

Jeg skal klippe dine vinger.

Du må ikke fly ifra meg.

Jeg skal løfte deg med lyset,

Gi deg kraften i ditt indre.

Vinger, vinger, bud i verden.

Kom til meg med dine ord.

Under kulden puster døden.

Livet er et stort mirakel.

Løft meg over stjerneteppe,

Inn til Frelseren og Gud.

Jeg skal klippe dine vinger.

Du må være i min nærhet.

Gi meg nåde, gi meg språket.

Lær meg kraften i ditt ord.

LITT PRAT

Jeg har et trekkspill å spille

Og en fiskestang i vannet.

Jeg har luftrom ved min side

Og et barn som applauderer.

Jeg er enkel, nøler ikke

Når jeg svinger ut i krysset.

Jeg kan finne tonen, prate

Om løst og fast til alle.

Hyggelig med folk i farten.

Kursen er som samlebåndet.

Tiden jager. Ingen nåde.

Snart er livet trykt på CD.

Grete Øyamo-ill.

LAND I SIKTE Poesi 2006 – Ark8 * Sigve Lauvaas

Veien videre-ill.

LYSET

Lyset griper oss.

Lyset er sterkere enn alt

Og gjennomsyrer hele tilværelsen.

Dagens lys gir frukter.

Land blir bygget av kraftige hender.

Et nettverk av mennesker er på jobb

For å utnytte lyset og tiden

Som en bærebjelke i tilværelsen.

Jeg er grepet av lyset,

Som gir oss alt fra dag til dag.

Lyset er et kjærtegn til alle

Som er våkne og ser Gud i landskapet.

FROST

Jeg ser folk i en strøm, i bølger.

De kommer mot land.

De krysser alle grenser, og går,

Som på en løypestreng over jorden.

Frost og uvær raser, men menneskene

Finner et spor, og går fulltallige,

Med et ønske om å sove

Under en palmegrein i nord.

De kjenner ikke dagen og timen,

Og tror ikke på Gud,

Men har en lengsel i sjelen,

Og drømmer om paradis.

GÅ

Det gjelder å gå,

Selv om veien er bratt.

Vi må ikke bli utestengt.

Vi må være sammen om livet,

Og gi det vi har.

Veien forvandler oss.

Vi forstår med hjertet

At nåden er nok.

Og alt det vi har, har vi fått

Som en del av arven.

TONER

Jeg samler toner,

Og bretter ut skjønnheten

Så andre kan se og høre.

Jeg favner lyset

Som toner gjennom livet.

Jeg elsker fargene, og lengter

Å se klart.

Jeg lytter til fuglene, og vinden

Som rusker ute.

Jeg går under løvtunge trær

Og tenker på Gud.

Jeg lengter å sove i hagen,

Og strekker min kropp i lyset.

Her vil jeg være en morgenfugl

Og synge tonene hjem.

Jeg favner toner i rommet,

Og løfter hele verden med sang.

Mine toner gir trøst sjeler

Som trenger et ord på veien.

LAND I SIKTE

Et vidstrakt land ligger for våre føtter.

Vi går i land fra havet.

Vi har seilt tusen mil i åpen båt.

Vi er i eksil, og får innblikk

I en ny verden.

Jeg skal bo i navnet, og bygger hus.

Med språket skal jeg tre inn.

Jeg gjenkjenner mine egne,

Og havet, som danser av glede

Over landskapet.

Dette er begynnelsen på et nytt liv.

Min berømmelse glir bort i sand.

Jeg må lytte toner i avgrunnen,

Og kaste lasso om tidens

Vakreste blomst.

Jeg ånder visdom i et vidstrakt land,

Og favner lyset i rommet,

Som en elsket venn fra ungdommen.

Jeg lengter å se bilder

Av det første mennesket.

TID

Jeg ønsker meg et album

Fra tidenes morgen,

Og en søndagshvit barndom

Med klokkeklang.

Jeg ønsker en tid med trygghet.

Som speiler det beste

Fra barndommens rike. 

Nå ser jeg skyskrapere

Som en verden i endring.

Vi balanserer på en tidslinje

Før vi dør av sult.

GULLKALV

Dansen rundt gullkalven er i gang.

Vi er rike på penger og gods,

Men ikke på ånd.

Langs kjente stier går vi hver dag

For å finne oss selv.

Det er litt av en kanossagang.

Vi tilber noen der ute og glemmer

Skaperens ord.

Vi stresser av gårde med bil eller fly,

Og glemmer vår bror.

Den som elsker sin neste som seg selv,

Har funnet en ledetråd.

Vi kan ikke leve i vakuum.

Vi trenger en tro.

DAG

Dagen har mange øyner.

Natten har brillene på.

Under livsreisen her - på jorden

Går solen både opp og ned.

Dagene glør av sol

Og viser oss jordens prakt.

Dagene gir oss et bilde av ordet,

Som skapte alt.

Dagen ser oss, og vi ser

Veien vi skal gå.

Vi løfter vår fot, og går og går

Til vi møter veggen.

Balsam-ill.

LAND I SIKTE Poesi 2006 – Ark7 * Sigve Lauvaas

G.Øyamo-ill.

MODERNE

En moderne tid

Med moderne hus,

Rekkehus, villaer, slott,

Høye bygninger med tårn.

Biler med myke linjer,

Og park med barn som leker.

Moderne dikt krever ord

Og form, et flettverk

Av greiner som strekker seg

Over alle grenser,

Til stillheten i et telt

Langt borte.

DYRT

Det er dyrt å være alene,

Gjenta seg selv,

Slutte å skape noe nytt.

Det er dyrt å bevare det gamle,

Tenke kortsiktig,

Være fangevokter i eget hus.

Det er dyrt å leve,

Men det er dyrere å dø i dag

Uten arv og kjærlighet fra Gud.

LEVE

Vi lever høsten og vinteren,

Våren og sommeren.

Vi lever i tiden, nå,

Mens fuglene flyr.

Vi lever, og klarer oss.

Vi har en åker, og to kyr.

Alt er en gave.

Fremtiden er lys.

Vi lever til natten kommer

Og navnet er skrevet.

Da ser vi engelen

Og møter Gud.

LANDSKAP

Jeg har funnet et landskap

Med fjell og fjord,

Og markene bølger mot vest.

Der ute er havet.

Jeg ser alt fra en topp.

Her vil jeg bygge, her vil jeg bo.

Jeg stiger og synker.

Det lysner av dag. Jeg ser

I en vakker drøm – dette landet

Med melk og honning.

GLEDE

Var det sorg i mitt ansikt?

Jeg gleder meg nå.

Mitt hjerte ser en ny tid,

Et soria moria slott.

Tusen mil mot nord er et fjell.

Der vil jeg synge min salme.

Fuglene seiler, jorden er god.

Jeg gleder meg over synet.

Det stiger et land, langt mot nord.

Her vil jeg bygge en hytte.

Jeg hviler fra strevet, og tenker på Gud

Som skapte den store gleden.

DRØM

Jeg ble vekket opp av drømmen,

Og ser alt.

Jeg var en klosterbror og fløy

Med mine søsken,

Og sanket korn i åkeren.

Jeg gav til de andre, til gamle og syke,

Og hadde ingenting igjen.

Men engelen gav meg nøkkelen

Til himmelens port i en drøm,

Og jeg kunne gå inn og ut.

Et klosterliv er ei for alle på jord.

Jeg abdiserte fort, og måtte skrifte

For å komme løs.

Jeg skulle tjene mine søsken

Med kjærlighet og bønn.

Så ble jeg en slave.

ORD

Ordene rører ved meg,

Fyller mine kar,

Vekker meg dag og natt,

Så jeg ser.

Ordene finnes overalt i dette landet.

De stiller min tørst, og holder meg varm.

Ordene åpner dører, og sprer glede

Som drops og sjokolade

Fra kjøpmannen i byen.

Ord er lys og trøst i hverdagen.

De skaper liv i min sjel.

GODHET

Ingenting er så vakkert

Som godhet.

Ingenting så skjønt som gleden

Å ha født et barn til verden.

Jeg er beruset over milde ord,

Og mennesker som er gjennomsyret

Av kjærlighet.

De fyller jorden med sang

Som løfter jorden opp til seg.

Ingenting er så vakkert som ord

Som griper dypt i sjelen

Og fyller den med himmelsk musikk

Og toner fra høysangen.

Jeg ønsker at min oppmerksomhet

Må være rettet mot det gode,

At jeg alltid må se og lytte

Til kjærlighetens budskap i ordet,

Som fyller alt i alle.

SKJØNNHET

Den som lyser av skjønnhet,

Har fått noe – som hele verden trenger.

Denne skjønnhet er båret frem

Av et rent hjerte.

Skjønnhetens frukter er ordet,

Som bærer oss gjennom livet med jubel.

Og de gode gjerningene lyser

Som fra en kilde av rennende vann.

Den som håper og tror, har skjønnheten,

Og skuer himmelens port.

Skjønnheten bærer navnet i sitt skjød

Og gir seg selv i ordet.

Du er høyt elsket, sier navnet.

Vår nærhet fører oss dypere -

I kjennskap til den levende av de døde,

For kjærligheten bor i oss.